Et forsøk på å skrive om Rwanda sin historie

Denne uken (07- 14.04) har vært en veldig spesiell og følelsesmessig sterk uke, Rwandere har sørget over venner og familie som døde i folkemordet for 15 år siden. Før jeg forteller om denne uken, ønsker jeg å publisere et innlegg der jeg forteller kort om historien til Rwanda, for at det skal være lettere å forstå... Historie er alltid komplekst, og jeg kan ikke garantere for at dette er den hele og sanne historien..

1923-1962

Rwanda var en belgisk koloni fra 1923, de bygde veier, skoler og sykehus. De var også opptatt av å kategorisere befolkningen i Rwanda inn i tre etniske grupper; hutu (majoriteten), tutsi og twa. De ble kategorisert ut fra kroppstørrelse og ansiktstrekk, hvis det var vanskelig å avgjøre ut fra fysiske trekk, ble de kategorisert ut fra antall kuer de eide. Hvis de hadde flere enn 10 kuer, ble de kategorisert som tutsier. I 1935 fikk alle i Rwanda et eget identitetskort der det sto hvilken gruppe de tilhørte. Belgierne mente at tutsiene var de mest intelligente, og ga all makt til denne gruppen. Hutuene begynte i 1950- årene å bli sterkere, de ønsket et demokratisk valg (de var majoriteten) og selvstendighet. Belgierne skiftet fra å støtte tutsiene til å støtte hutuene. I 1962 ble Rwanda selvstendig med hutuene i makten. Vold mot tutsiene begynte noen år før Rwanda ble selvstendig. I 1962 hadde 135 000 tutsier flyktet til nabolandene.

1962-1994

I 1963 ble 10 000 tutsier drept. Tutsi flyktninger fra Rwanda etablerte opprørsstyrken RPF (Rwanda Patriotic Front) i 1979 i Uganda. RPF invaderte Rwanda i 1990, men ble slått hardt tilbake. Flere tutsier ble arrestert etter invasjonen, og regjeringen rustet opp hæren med hjelp av blant annet Frankriket. Hæren trente opp sivile til en militær gruppe kalt ”Interhawne” (those who stands together). Som et resultat av invasjonen skrev myndighetene ”De ti hutu- bud” som er en anti tutsi propaganda, eks: ”en forræder er en som gifter seg med tutsi kvinne, er venn med tutsi kvinne eller ansetter ei tutsi kvinne som sekretær eller konkubine”. 2000 Rwandere (tutsier og anti-regjerings hutuer) ble drept mellom 1990-1992. Høsten 1993 ble det underskrevet en fredsavtale i Arusha i Tanzania mellom president Habyarimana og RPF. FN sendte en fredsstyrke som kaltes UNAMIR for å støtte Arusha avtalen. ”Radio- Television Libre des Milles Collin” snakket om tutsier som deres fiende, og oppfordret til vold.

6.april- 18.juli 1994

Flyet til den Rwandiske og Burundiske presidenten ble skutt ned 6.april 1994. Få timer etter flystyrten startet massakren som varte i ca 100 dager, og som gjorde at i underkant av 1.000.000 Rwandere ble drept. Militæret ga hutuer ordre om å drepe alle som var tutsier eller moderate hutuer som ikke ønsket å delta i mordene; ”These are the enemy. Kill.”. Radioen ”Mille Colline” oppfordret hutuer til å drepe alle ”kakerlakkene”, tutsier ble omtalt som småkryp for å fjerne terskelen for å drepe dem. Den ekstreme hutumiltsen samt ”den vanlige mannen i gata” lagde veisperringer der de krevde å se identitetskort. Sto det tutsi i identitetskortet ble de drept, uavhengig av om det var menn, kvinner eller barn. Mange ble drept av sine egne naboer, familie og venner. Våpnene som ble brukt var mansjeter, klubber samt gevær. Mange kvinner ble voldtatt på de mest brutale måter.

UNAMIR styrken var på 2500 menn, men de hadde ikke mandat fra FN til å bryte inn i folkemordet. Etter at 10 belgiske soldater ble drept, ble styrken kuttet til 250 mann. FN diskuterte i sikkerhetsrådet om de skulle sette inn flere styrker, men de valgte å se på dette som en konflikt, ikke et folkemord. Hadde de definert det som et folkemord, hadde de måtte sette inn styrker for å ”forhindre og straffe” de skyldige. I juni satt Frankriket inn 2500 fredsbevarende mann i påvente av FN styrker. Frankrikets rolle og involvering i folkemordet er svært diskutert i etterkant.

I juli 1994 tok RPF militær kontroll over Kigali og fikk avsluttet massakrene. RPFs militære leder, Paul Kagame ble etterhvert vise-president og senere president i Rwanda.

Da RPF tok over kontrollen, hadde opp til 10 000 Rwandere blitt drept hver dag. Ca tre fjerdedeler av tutsiene i Rwanda ble drept, det er estimert at ca 300.000 tutsier overlevde.

Etter 18.juli 1994

Ca 2.000.000 millioner hutuer som var deltakere og observatører til folkemordet, flyktet til Kongo i juli. I tillegg hadde flere tutsier og moderate hutuer flyktet før og under folkemordet. Den humanitære krisen for flyktningene var enorm, med utbrudd av blant annet kolera.

Det skjedde flere mord på begge grupper, også i perioden etter 1994.

120000 mennesker ble arrestert i Rwanda for deltakelse i mordene, 65.000 sitter fortsatt fengslet. I november 1994 ble det opprettet en International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR) i Tanzania. Per dags dato er 29 dømt for planlegging og andre former for deltakelse av folkemordet. I Rwanda er det også opprettet en lokal domstol, ”Gacaca”, der lokalsamfunnet fungerer som vitner og dommere.

En National Trauma Survey av UNICEF i 1995, fortalte at 99,9% av all barn i Rwanda observerte vold i 1994. 79,6% opplevde død i familien, 69,5% så noen bli drept eller skadet. 61,5% trodde de skulle dø, 57,7% observerte drap eller skader med mansjete, 31,4% observerte voldtekt eller seksuell trakassering, mens 87,5% så døde kropper eller kroppsdeler.

Både kirkene og myndighetene er opptatt av å skape forsoning og enhet i landet. I dag bor begge folkegruppene sammen igjen, og "ofre og skyldige" bor vegg i vegg. Man kan jo diskutere om alle på en måte er ofre, ofre for undertrykking som førte til rasemotsetninger, ofre for propaganda, ofre for å føle at de ikke hadde noe annet valg skulle de overleve, ofre for å ha blitt revet med i noe de angrer på etterpå. Ofre for hvert år å bli minnet på det de helst vil glemme.