Never again!

Jeg er heldig, jeg har mistet få nære, og de har dødd en naturlig død. De sørgende i Rwanda har opplevd å miste sine aller nærmeste, barn, ektefelle, foreldre, på de mest groteske måter. Mange er drept av venner, familie og naboer. Jeg klarer ikke forstå hvordan det var i Rwanda i 1994, eller hvordan det føles nå i disse dagene.

Genocide Memorial Week markeres hvert år mellom 07- 14.04 (se mer informasjon om historien til Rwanda på det forrige innlegget), siden det er 15 år siden i underkant av 1 million mennesker i Rwanda ble skutt, hakket eller slått ihjel.

Denne uken har jeg vært sammen med hundrevis av Rwandere som gråter, husker vonde minner, trøster hverandre. Det er trist å være en del av deres bunnløse sorg i en hel uke, der minner vekkes til live ved teater, taler fra myndighetene, personlige fortellinger fra overlevende, bønn, teater, filmer fra folkemordet, dikt, sanger, blomsterlegging ved gravene og begravelse av ben funnet det siste året.

Dette innlegget er om mine personlige opplevelser denne uken, samt mine observasjoner i aviser, hva jeg har fått oversatt fra taler og hva personer har fortalt meg. Jeg skriver ikke om hva som er rett og galt eller hvem som er skyldige.

I ”Genocide memorial week” stenges skoler i to uker, butikker og restauranter er oppe få timer hver dag og det går få busser. Hele Rwanda stopper opp, ingen gifter seg eller har store fester i april. Personer kler seg i lilla skjerf (sørgefargen), det er lilla bannere over hele byen, og man spiller bare musikk som handler om folkemordet.

I den Rwandiske engelskspråklige avisen ”New Times” skrives det at alle oppfordres til å delta på arrangementene denne uken, samt lytte til talene på radioen. Det sto også et intervju med ei dame der naboene hennes ikke hadde deltatt på arrangementene i fjor, og hun hadde følte seg utrygg av det… Siden ikke alle deltok på arrangementene i fjor, blir det i år arrangert møter i ”nabolaget” istedenfor i ”byen”. Dette for å sikre at alle deltar. Første dagen var det et stort arrangement på fotballstadium i byen. Noen begynte å gå før alle talene var ferdige, da stengte to menn fra militæret porten, stilte seg i porten med gevær, og nektet personer å gå ut før arrangementet var ferdig.

Taler fra myndighetene

I Butare startet første dagen i minnesuka med et minnestog (ca 500 personer?) som gikk i stillhet fra byen til en av byens ”memorial sites” (en av gravplassene fra 1994). Der ble det holdt taler og folk gråt stille over hendelsene for 15 år siden. Det ble lagt blomster på gravene og holdt bønn. Deretter gikk folkemengden videre til fotballstadium i Butare. Der holdt lokale og nasjonale myndigheter taler om hva som skjedde i 1994, og veien videre. Det var direkte opptak fra presidentens tale i Kigali, der han blant annet sa: ”Alle utenlandske som er i Rwanda bør unnskylde seg for den rollen landet deres hadde i -94. Dette gjelder spesielt franskmenn”. I tillegg sa han at Rwanda må tenke fremover, med blant annet fokus på utdanning. Carina og jeg var med Rwanda Røde Kors på jobb denne dagen, det innebar å støtte personer som får ”flashback” eller sterke traumer. Røde Kors kjørte de til sykehuset, ga førstehjelp eller psykisk støtte, avhengig av behovene.

Hver dag denne uka møttes nabolagene kl 15.00 for å høre på historier fra overlevende fra folkemordet samt taler fra myndighetene. Carina og jeg var en dag i ”vårt nabolag”. Det var en fra militæret som holdt tale, der han blant annet sa at ” Dere må ikke stole på mennesker, ikke stole på de som har drept ” og ”Be free, but look after your security. Watch your neighbour”. På slutten var det ei fra de lokale myndighetene som sa at ”De som ikke har vært på dette møtet i dag, er fordømt. ”

Det har vært fokus på FN og Frankrikets rolle under folkemordet. Mange av talene fra myndighetene snakker om at verdenssamfunnet var delaktige i folkemordet fordi de ikke grep inn. Noen av filmene handler også om dette temaet, i filmen ”Shooting dogs” er det en scene der hvite i Rwanda ble hentet ut av FN, mens resten av befolkningen i Rwanda ble værende igjen. Til slutt ble også FN soldatene hentet ut av landet, da hadde befolkningen ingen til å beskytte seg mot hutumilitsen. Dette er spesielt vanskelig å se, når jeg vet at hvis noe liknende hadde skjedd igjen, hadde Carina og jeg blitt hentet ut landet på samme måte. Jeg synes det er trist og grusomt at hudfarge og nasjonal tilhørighet skal avgjøre om du er verdt å få leve eller ikke. Denne historien til FN må vi forholde oss til mens vi er her. I Kigali (i nærheten av den skolen der ”shooting dogs” ble spilt inn), får Rwandere ekstra traumer hvis de ser hvite mennesker denne uken. Det var egentlig meningen at vi skulle hjelpe Røde Kors i Kigali disse dagene, men pga mange har et traumatisk forhold til hvite, bør ikke vi være der. Carina fikk også kjenne det på kroppen da vi var med Røde Kors på universitetet i Huye. Det ble vist en film fra folkemordet, og en student spurte om hvorfor hun ikke bryr seg. Om hun bryr seg like lite som alle andre hvite. Han spurte også om hun kun kom til Afrika for å se på de sultne barna. Det var svært vanskelig for henne å forklare han hennes følelser rundt dette, men vi har forstått at det er flere i Rwanda som har et problematisk forhold til hvite ”hjelpere”.

En annen observasjon fra disse talene fra myndightene er at ellers i året har de fokus på at befolkningen i Rwanda skal kalles Rwandesere, ikke hutu eller tutsi som de tidligere ble kalt. Dette for forsoningsprosessen etter alle konfliktene rundt de to folkegruppene. Under ”Genocide memorial week” derimot blir disse to begrepene nevnt svært ofte, og da er hutu nevnt i en negativ sammenheng mens tutsi er i en positiv.

Film og teater på universitetet

På torsdagen (09.04) dro Carina og jeg til auditoriet på universitetet i Huye, der ca 2000 studenter var samlet. Teatergruppen på universitetet spilte et veldig sterkt stykke om folkemordet, der hele familier ble drept, kvinner voldtatt, menn drepte sine egne koner. De brukte ekte mansjeter og like klær som Interhawna brukte i 1994. Jeg kjente på frykten, panikken om å ikke komme seg vekk, barn som var foreldreløse og traumene i ettertid. I tillegg fokuserte de på slutten om at Rwandere nå jobbet sammen som ett folk for å unngå at noe liknende kan skje igjen. Stykket var på Kinyarwanda, men det var ikke vanskelig å forstå handlingen, og jeg kjente det på hele kroppen. Det å oppleve dette sammen med 2000 Rwandere der mange har opplevd noe liknende selv, var veldig spesielt.

Etter teateret viste de filmen ”Some days in April”, som er om opplevelsene til en familie, samt rollen til FN. Det var mange sterke scener i filmen, og jeg kjente jeg ble sterkt følelsesmessig engasjert nå som jeg kjenner Rwanda så godt, både steder, hus, språket og menneskene i filmen. Under en scene da en mann blir skutt på en av de mange grensepostene i Kigali fordi han var tutsi, var det ei kvinne i salen som begynte å hyle. Jeg tror aldri jeg har hørt et så kraftig og smertefullt utbrudd noen gang, jeg kikket rundt meg, ingen andre reagerte og jeg forsto at dette var en vanlig måte å reagere på denne uken. Kvinnen hadde kramper og måtte bæres ut av Røde Kors. De fortalte i etterkant at når personer får slike ”traumer”, gjenopplever de opplevelsene de har hatt. Jeg synes det er rart at personer som har opplevd så sterke traumatiske hendelser velger å se så sterke filmer og teater. For min del tror jeg dette hadde satt i gang mer minner enn jeg ønsket, men det er muligens en måte å takle og prøve å forstå det som har skjedd på.

Etter filmen ble vi med Røde Kors frivillige på et Genocide minnesmerke rett ved universitetet, der studenter er sammen hver natt denne uka. Det er bønn, dikt, sang og bål som brenner hele natten. Det var mellom 300-400 studenter samlet, og det var en veldig rolig og trist stemning. Studentene ønsker å være sammen hver natt denne uken for å takle denne vanskelige uken. 6 studenter som er Røde Kors frivillige er til stede hver natt. De støtter personer som får fysiske vanskeligheter, og har samtaler med de som trenger psykisk støtte.

På fredagen var Carina og jeg til stede på universitetet mens de viste ”Shooting dogs”, og på lørdagen var vi der mens de viste ulike dokumentarer fra Rwanda. På lørdagen var vi med Røde Kors frivillige på jobb, og passet på at ingen fikk vanskeligheter, heldigvis var det ingen som fikk fysiske eller psykiske sammenbrudd denne kvelden/natten. Vi satt sammen med studentene til 04.00 ved bålet på minnesmerket. Denne kvelden var det avslappet stemning rundt bålet, og jeg glemte at vi var der for å sørge. Jeg syntes det var fint at studentene kunne ha det hyggelig og avslappet sammen uten konstant tenke på hva som skjedde. Tror vi alle trengte å tenke på noe annet for noen timer..

Jeg har lest og hørt mange grusomme historier denne uken, alt fra barn som blir kastet inn i vegger, til personer som får hakket av en arm og akillessene og blir liggende til dagen etter før de kommer tilbake og hakker av en kroppsdel til, helt til personen dør. Jeg har hørt om personer som blir kastet ned i septiktanker (dype hull) og kvinner som blir voldtatt på de mest grusomme måter. Var også en historie om ei kvinne som fortalte at hele familien hennes ble drept mens hun var der, i etterkant holdt hun på å dø av tørst, sånn at hun måtte drikke blodet fra familiemedlemmene for å overleve…

Det jeg kanskje synes er vanskeligst denne uken, er å tenke på at slike grusomme overgrep fortsatt skjer rundt om i verden. Fortsatt blir sivile, kvinner og barn, drept på de mest forferdelige måter.

Derfor håper jeg at vi alle kan engasjere oss i det som foregår rundt om i verden, slik at vi kan unngå at slike ting skjer igjen. NEVER AGAIN!

Les også interessant artikkel om Genocide Memorial week i Bistandsaktuelt:

http://www.bistandsaktuelt.com/Default.asp?ID=5745&t=a

Ei av de overlevende fra folkemordet har fortalt sin historie:

http://www.bistandsaktuelt.com/default.asp?ID=5746&t=a